Vi fortsetter å lytte

Da Bill Bowerman startet som trener for friidrettslaget til University of Oregon i 1948, så de aller fleste løpesko ut som finsko i skinn med pigger i sålene. Bill fortsatte å lære og studere alt fra anatomi til materialblandinger og var hele tiden på utkikk etter måter å forbedre den tidens design på. Men da han kontaktet produsenter av løpesko for å presentere idéene sine, var det få, om noen, som var villige til å høre på ham.

Så Bill gikk inn på verkstedet. I jakten på å gjøre sko lettere, raskere og mer effektive laget han unike par med overdeler av slangeskinn, hjorteskinn eller fiskeskinn og trakk pigger ut av en eksisterende sko for å flytte dem til et annet sted for en bestemt løper.

Hayward Field, den legendariske banen på U of O, var et prøvefelt for disse eksperimentene. Bill hadde et lite kontor under tribunen med en dør rett ut i bane 8, den ytre banen. Historien skal ha det til at Bill rett som det var stakk hodet ut døren for å rope på en intetanende nykomling og få vedkommende til å teste en ny oppfinnelse. Enten det resulterte i fotkramper som varte mange dager, eller gjennombrudd, var Bill alltid opptatt av å få detaljerte rapporter fra løperne og deretter bruke disse opplysningene når tiden var kommet for neste versjon.

Da fremtidige olympiske maratonløper og U of O-løper Kenny Moore brakk beinet på en løpetur, åpnet Bill løpeskoene han brukte. Han oppdaget at manglende støtte under fotbuen i midten hadde bidratt til Moores belastningsbrudd. Bill gikk i gang med å lage en sko med myk svampgummi i hælen og forfoten, en innersåle med demping og en fast yttersåle av gummi som Kenny kunne bruke i restitusjonsperioden. Resultatet ble til slutt Nike Cortez, en av de mest ikoniske og solgte løpeskoene som noen gang er laget.

Det var ikke bare U of O-løpere som dro fordel av Bills ønske om å løse små problemer hver eneste dag. Da tribunen på Hayward Field skulle pusses opp, flyttet Bill arbeidsbenken sin til kjelleren i et helsebygg i Eugene sentrum. Bill skulle lage spesifikke sko for ortopedipasientene som hørte til der. Til gjengjeld kunne han sende løpere opp til røntgenapparatene. Med de detaljerte bildene av bena i føttene deres kunne han bygge unike, spesialtilpassede piggmønstre til hver enkelt løper.

Bill skal visstnok aldri ha ønsket å bli omtalt som «innovatør», han foretrakk «problemløser». Selv om arbeidet hans utvilsomt fikk verden av skodesign til å ta sjumilssteg i riktig retning, innså han at innovasjon aldri skjer i et vakuum. Først må du lytte. Så må du finne problemet. Deretter kan du finne løsningen. Hvis du er heldig, forandrer det verden.